Me skriv 28. april 1945. 
---AV ALLE FORLEGNINGENE til Bjørn West var Kringlebotten det mest spesielle. Kringlebotten er ei gryte med Kringlebottenvatn i bunnen, og steile fjellsider på nesten alle kanter. I nordøst-enden lå to gårdsbruk. I sørvest-enden renner elven ut. 

Langs strandkanten på begge sider av vannet er det ulendt og vanskelig å ta seg fram til fots. Det var Sterke-Lars som først slo seg ned her på 1700-tallet. 

Stedet lå så avsides til at det passet bra for en som var lyst fredløs. Her var det fisk i vannet og vilt i skogen og mulig å livberge seg. Sterke-Lars var en uredd jeger: den 3. pinsedag i 1730 skjøt han en bjørn "udi Kringlebottens mark , etter det som står å lese i gamle tingspapirer. Og han ble kalt Sterke-Lars med rette; han var råsterk og bar selv to møllesteiner til fjells. 

Det fortelles også at han tok livet av noen uvenner som oppsøkte han for å hevne seg på selveste julaften. Lars brukte en jernstang. 

For å komme seg opp og ned Stegane, den korteste gangveien til fjorden, måtte han lage seg stiger av vidjer til å henge opp på de bratteste partiene. Senere ble det møysommelig - bit for bit - bygd trappetrinn av stein, og det ble boltet fast noen jernstenger i fjellet som et slags rekkverk. På det meste bodde det vel 20 personer i Kringlebotten - det var rundt 1860, men da den 2. verdens- krigen brøt ut var begge brukene fraflyttet. Hjalmar Matre hadde kjøpt det ene bruket. 

I Kringlebotten lå 2. kompani. Sjefen var fenrik Nils Åsheim, og nestkommanderende var nettopp den nye grunneieren - fenrik Hjalmar Matre, som nå hadde stukket til fjells og sluttet seg til Bjørn West. Stedet ble også brukt til rekruttskole. 

Lørdag 28. april om morgenen hadde en ny kontingent rekrutter sin første oppstilling. De ble delt inn i lag, og det ble delt ut våpen som skulle rengjøres for fett. Mens soldatene hold på med dette, stod fenrik Rasmus Tvinnereim og speidet over vannet med en feltkikkert. Brått oppdaget han fire tyskere på den andre siden av vannet i nærheten av elveosen. Det var ett av de to tyske lagene som hadde gått opp Stegane tidligere om morgenen han hadde fått øye på. 

Lederne i Kringlebotten ble enige om at tyskerne måtte stoppes. Fordi rekruttene bare hadde minimalt med opplæring, ble det besluttet at ingen menige skulle sendes ut. Et lag på sju befal fikk ordre om å gå rundt vannet på nordsiden og ta seg av tyskerne - "levende eller døde". De sju var: fenrik Arnold Mathiesen, fenrik Johannes Totland, fenrik Hjalmar Matre, sersjant Johannes Kålås, sersjant Sigmund Revheim, sersjant Harald Backlund og sersjant Jermund Haugsvær. Samtidig ble det sendt ut en ordonnans mot Stordalen for å fortelle at Kringlebotten ble angrepet. 

Arnold Mathiesen ledet an gruppen i et voldsomt tempo. Han var ikke oppmerksom på at den ene tyskeren hadde forflyttet seg opp i lia og kunne skyte på dem fra flanken der de stormet fram. Arnold Mathiesen ble skutt og drept av det første skuddet til tyskeren. Johannes Totland ble like etter truffet i skulderen. Da åpnet nordmennene ild, og det fikk tyskerne til å trekke seg tilbake. Soldaten som hadde skutt Arnold Mathiesen hadde fått det så travelt med å komme seg i dekning at han lot patronbeltet ligge igjen i lyngen. Tyskerne returnerte til Matre samme veien som de hadde kommet opp. 

Bjørn West-patruljen måtte vende tilbake til forlegningen i Kringlebotten med det triste budskapet at Arnold Mathiesen var død. Johannes Totland klarte å ta seg fram ved egen hjelp, med skulderen var ille tilredt. Nils Åsheim sendte ut en ny ordonnans over Klavefjellet til Stordalen for å hente lege til den sårede Totland. 

To ordonnanser var nå sendt ut fra Kringlebotten mot Stordalen. Det skulle vise seg at ingen av dem kom fram. De ble begge tatt til fange av tre tyskere oppe på Klavefjellet. Det var det andre tyske laget som hadde tatt seg opp Stegane om morgenen. De overrumplet de to ordonnansene Oskar Torsheim og Odd Romarheim i tur og orden. Nordmennene ble brutalt avvæpnet, og tvunget til å bære ryggsekkene til tyskerne videre innover Klavefjellet. 

Samme dag - Stordalen. I hovedkvarteret gikk timene uten at de ante hva som hadde skjedd i Kringlebotten og på Klavefjellet. Det uroet dem at de ingen ting hadde hørt fra Kringlebotten. Ved middagstider beordret Fredrik Kayser ordonnans Arne Lampe til å dra dit. Han skulle undersøke forholdene der, fortelle om hva som hadde skjedd på Fossestølen om morgenen - og melde seg tilbake i hovedkvarteret. 
- Arne Lampe var den faste ordonnansen vår ved hovedkvarteret, forteller Kayser. Han var en eminent skiløper, den beste vi hadde i Bjørn West, stor og kraftig, og med et herlig avstemt sinnelag. 
Han var alltid i godt humør. Et par netter tidligere hadde Arne og jeg ligget på Klavefjellet i hver vår sovepose og ventet på flyslipp. Da pratet vi om mangt og meget - også om alvorlige tema: om meningen med dette livet, og hva vi kunne håpe på i det neste liv, dersom det fantes noe liv etter dette på jorden. 

Arne Lampe fulgte den mest brukte ruten til Kringlebotten. Han staket seg som sedvanlig fram med stor fart. På Klavefjellet ble han med ett oppmerksom på den tyske patruljen med de to norske fangene som kom rett imot han. Torsheim og Romarheim hadde ingen muligheter til å få advart han. 

Lampe prøvde å snu og komme seg unna, men for sent. Tyskerne hadde oppdaget han. Arne Lampe ble skutt og drept, og tyskerne lot han ligge igjen i snøen. Tyskerne fortsatte i retning Stordalen med de to fangene som om ingen ting var hendt.--- (Slutt utdrag) 
--------------------------------------------------------------------------------------- 
Frå boka Sabotøren av Kjell Harald Lunde. Foto: Asbjørn Vågset. 
- om krigshandlingane i Matrefjella dei siste dagane av krigen.